Blogg — Steinar Nielsen

Hvordan skal bibliotekene bevare sitt omdømme som en uavhengig arena for alle? Svaret er etter min mening å holde ytringsfrihetsfanen høyt og slippe flest mulig til. Også de kontroversielle. Men det er lov å stille krav om kvalitet.

Tekst: Steinar Nielsen

Artikkelforfatteren som debattleder i Grimstad Bibliotek foran kommunevalget 2023. Foto: Kjell Karlsen, Grimstad Adressetidende

For 15 år siden trodde de fleste TV-kanalene at konseptet «debatt» mer eller mindre hadde utspilt sin rolle. Også NRK la ned sitt debattprogram «Standpunkt» i 2007. Men allmennkringkasteren lette etter nye måter å løse denne delen av samfunnsoppdraget på. Fire år senere, i 2011, lanserte NRK programmet «Debatten», først med Erik Wold som programleder, deretter med Ingunn Solheim, og i mars 2018 overtok nåværende programleder Fredrik Solvang.

I noen år arbeidet jeg med innholds- og publiseringsstrategi i NRK, med særlig ansvar for nyhetsflatene – herunder debattprogrammene. Oppgaven var å fornye og revitalisere den offentlige samtalen på TV. I dag samler «Debatten» rundt en halv million seere to ganger i uka, og det i en medieverden der lineær TV er i fritt fall.

Noen av stikkordene fra disse utviklingsprosessene kan kanskje komme bibliotekene til gode. Det er mange åpenbare forskjeller på riksdekkende TV-debatt og debatt i et bibliotek. Men det er også mange likheter. Og noen kvalitetskrav er allmenngyldige.

Debatten må angå publikum

Mange temaer er interessante. Men for at folk skal gidde å gå ut i høstmørket og begi seg til biblioteket, må det være for å høre om noe som engasjerer, gjerne noe de brenner for, er opprørt over eller som handler om «elefanten i rommet» i lokalsamfunnet. For at debatten skal angå publikum, må man prøve å fange opp hvilke emner som koker, for eksempel i sosiale medier.

Før koronaen var jeg involvert i et prosjekt ved Tvedestrand folkebibliotek som vi kalte «Usnakka». Ønsket var å trekke de unge med i den offentlige samtalen, og biblioteket inviterte elever fra ungdomsskolen og videregående skole til debattkurs på biblioteket. Det gikk litt tregt i begynnelsen, men vi fikk et godt tips om å servere suppe og legge møtepunktene rett etter skoletid. Det var viktig at ungdommene selv skulle velge hva som skulle diskuteres. Hva var de opptatt av? Hva snakker vi ikke om? Hva er «usnakka»? Etter kort tid var ungdommene klare til å arrangere åpen debatt i biblioteket. Ungdommene både deltok i og ledet debattene. Første tema var rus- og fyllekultur. Har vi en fyllekultur i vår kommune? Er det et drikkepress blant ungdom? Må man være full på fest? Det ble fullt hus. Ungdommer, lokalpolitikere og foreldre stilte opp. Noen uker senere arrangerte ungdommene ny debatt, denne gangen om deling av nakenbilder på nett og mobil. En ung netthetsjeger ble hentet inn. Politiet fulgte opp med kampanjen «Delbart», der de forteller ungdom hvilken lovbeskyttelse de har mot nakenbildedeling. «Usnakka»-prosjektet kulminerte med at ungdommene ble invitert til å lede en egen debatt på torget under Arendalsuka.

Da Fredrik Solvang inviterte til debatt om vindkraft og menneskerettighetsbrudd mot reindriftssamer, inviterte han ikke bare to parter, men også andre stemmer. For eksempel samer med et annet ståsted og dermed et annet perspektiv på konflikten. Slikt blir det folkeopplysning av, skriver tidligere NRK-redaktør Steinar Nielsen.

Uforutsigbare deltakere

En god debattopplevelse er en debatt hvor du som tilhører blir overrasket, lærer noe nytt og blir utfordret på ditt eget ståsted. Da må man unngå at debatten blir forutsigbar. Unngå aktører som kommer inn på podiet nærmest med ferdigskrevne snakkebobler over hodet, som banker hverandre i hodet med polariserte standpunkter, for deretter å gå ut igjen med de samme snakkeboblene intakt. Hverken deltakere eller tilhørere får særlig mye utbytte av det.

Det skader ikke med en kjent aktør som «trekkplaster», men det bør helst være en aktør som kan sette temaet i et nytt perspektiv. Antagonister skaper sjelden en dynamisk og interessant debatt.

Tvedestrand folkebibliotek arrangerer også en årlig debatt for kommunens innbyggere der brennbare temaer settes på programmet. Ordfører, lokalavisredaktør og lokalt næringsliv utfordres. Etter en utmattende periode med mye hets og personangrep i sosiale medier både blant politikere og innbyggere ellers ble temaet «dårlig debattkultur» satt på programmet. Som innleder inviterte biblioteket Frank Rossavik. Han hadde nylig kommet med boka «Best å holde kjeft». Han hadde lest lokalavisa i en periode før møtet og kunne se kommunen utenfra. Nylig trakk Rossavik selv frem denne debatten i en kommentarartikkel i Aftenposten: Jeg snakker ganske ofte på biblioteker og har opplevd hele spennet. Noen ganger er opplegget imponerende. For tre år siden var jeg invitert til Tvedestrand folkebibliotek. «Hvordan er det med ytringskulturen vår?» lød temaet, som hadde rot i lokale konflikter. Sentrale politikere i byen og lokalavisens redaktør deltok i panelet. Mange møtte opp i salen, også yngre. Engasjementet var stort. Møtet var vellykket. Biblioteksjefen hadde rett og slett jobbet godt. Kanskje skaffet han seg nye, faste brukere av bibliotekets tjenester.

Kontroversielle temaer

I undersøkelsen om bibliotekenes rolle som debattarena som ble presentert i forrige utgave av Bok & bibliotek svarer 44 prosent av respondentene nei til at organisasjoner som fremmer kontroversielle synspunkter, skal få ha åpne møter på biblioteket. Men kunne man i stedet si ja og samtidig opptre som en tydelig redaktør? Det er helt greit å stille noen krav til kvalitet og innpassing i bibliotekets sesongprogram. Er det et aktuelt/ relevant tema? Er det interessante innledere? Er det rom for motstemmer, nyanser? Bør det være åpent for innlegg fra publikum eller ikke? Hvert enkelt arrangement må ikke nødvendigvis være balansert, kanskje kommer motstemmene sterkere tilbake under neste arrangement. Men helheten i programmet teller. Kanskje bør biblioteket oftere ta initiativet selv, eie regien og selv sette de kontroversielle temaene på dagsorden, våge å lufte ut også i mørke kroker?

De fleste kontroversielle temaer har flere sider enn for og imot. Da Fredrik Solvang inviterte til debatt om vindkraft og menneskerettighetsbrudd mot reindriftssamer, inviterte han ikke bare to parter, men også andre stemmer. For eksempel samer med et annet ståsted og dermed et annet perspektiv på konflikten. Slikt blir det fort folkeopplysning av.

USNAKKA: Tvedestrand bibliotek arrangerte debattkurs for ungdommer. Her er unge debattdeltakere i ivrig samtale med blogger, debattant og influenser Kristin Gjelsvik som deltok i debatt om rus- og fyllekultur. Foto: Steinar Nielsen

Redaktørplakat for biblioteksjefer

Flere har etterlyst en redaktørplakat for biblioteksjefer. Det er noen klare forskjeller på redaktørrollen i en mediebedrift og en redaktørrolle for et bibliotek. Men redaktørplakatens avsnitt om uavhengighet kunne kanskje være et godt utgangspunkt. Der slås det fast at redaktøren skal ha full frihet til å utforme og beslutte mediets innhold og meninger. Verken offentlige myndigheter, eiere, kommersielle aktører eller noen annen interessegruppe kan gripe inn i denne friheten.

Det er altså verken kommunestyrets politiske flertall eller andre maktutøvere i lokalsamfunnet som skal være førende for bibliotekets aktivitet, men bibliotekets samfunnsoppdrag.

I redaktørplakaten står det også at Redaktøren må forplikte seg på eiers utgivergrunnlag og arbeide i tråd med mediets grunnsyn og formålsbestemmelse.

Bibliotekene har jo ikke et politisk/ideologisk ståsted på samme måte mange aviser og mediebedrifter har. Men samfunnsoppdraget er klart formulert i bibliotekloven: Folkebibliotekene skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt.

Og i Nasjonal bibliotekstrategi 2020–2023 slås det fast at bibliotekene er demokratihus som er og skal være åpne, inkluderende og tilgjengelige steder for rekreasjon, debatt, opplysning og kunnskap.

Denne høsten er det kommune- og fylkestingsvalg. Jeg er blitt kontaktet av flere bibliotek som ønsker å sette kommunepolitiske temaer under debatt. Det bør etter min mening være en sentral oppgave for biblioteket. Kanskje har bibliotekene også her et visst slektskap med allmennkringkasteren NRK. Begge har et samfunnsoppdrag, begge skal drive folkeopplysning, og begge skal være uavhengige. Kanskje kunne bibliotekene adoptere et par setninger fra NRK-plakaten:

NRK (les: Biblioteket) skal være redaksjonelt uavhengig og være balansert over tid. NRK (les: Biblioteket) skal bidra til å fremme den offentlige samtalen og medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser.

Det som er mer bekymringsfullt, er at bibliotekene i økende grad synes å bli salderingspost i stadig mer pressede kommunebudsjetter. Dersom bibliotekene skal løse sitt samfunnsoppdrag i en tid hvor ikke bare budsjetter, men også demokratiet er under press, er det avgjørende at også finansieringsspørsmålet løses på en mer forpliktende måte.

Artikkelen er skrevet for og først publisert i “Bok & Bibliotek”.

Tidligere NRK-profil Christian Borch går til angrep på dialektbruken i NRK, og han bruker avtroppende USA-korrespondent Lars Os som eksempel. Borch får svar så ørene flagrer. Det betyr ikke at Borch er uten poeng.

Borch svinger storslegga, da kan budskapet lett drukne i støyen han skaper. Det er synd. For diskusjonen om dialektbruk i NRK har en del nyanser som det kan være interessant å snakke om.

NRKs språkregler skiller mellom nyhetssendinger og programinformasjon på den ene siden og reportasjer og øvrig innhold på den andre siden. I nyhetssendinger og programinformasjon skal programledere og annonsører bruke offisielt bokmål eller nynorsk. Reglene åpner for at redaktørene kan gjøre unntak, altså åpne for dialekt, dersom det ikke er i strid med øvrige retningslinjer. Og i retningslinjene står det at «Det bør ikke brukes ord eller uttrykk som er lite kjent eller uforståelige for målgruppa». Men det står også at «NRK skal avspeile mangfoldet i det norske språket, også når det gjelder dialektbruk og uttale farget av andre språk.» Hans-Tore Bjerkaas, som var kringkastingssjef fra 2007 – 2013, åpnet for liberalisering av dialektbruk også i nyhetsstudio, en liberalisering som Christian Borch kaller «et saktegående jordskjelv».

Liberaliseringen besto i å gi en av programlederne i Dagsrevyen, Ingerid Stenvold, tillatelse til å bruke sin målselvdialekt. Begrunnelsen var utviklingen av programlederrollen i nyhetsprogrammene. Før besto rollen i stor grad av å lese nyhetsmeldinger fra et manus som enten var skrevet på normert nynorsk eller bokmål. I dag gjennomfører programlederne mange intervjuer på direkten i studio, altså en fri samtale uten manus. Og siden nynorsk etter manges mening først og fremst er et skriftspråk, ble det argumentert med at dialektbrukere ville snakke lettere, være mer spontane og mer på hugget i en intervjusituasjon hvis de slipper å måtte legge om til normert språk. Det er ikke sikkert de medarbeiderne som bruker normert nynorsk som talespråk i radio og tv, som for eksempel dagsrevyanker Ingvild Bryn eller kulturjournalist Marta Norheim, umiddelbart vil være enig i det?

Senere har enda en programleder i Dagsrevyen, Eline Buvarp Aardal, fått dispensasjon fra kravet om normert språk. Men både Stenvold og Aardal har gått inn for å normere sine dialekter slik at de styrer unna «ord eller uttrykk som er lite kjent eller uforståelig for målgruppa.» Og det er – så vidt jeg vet – få som klager over at det er vanskelig å forstå disse to programlederne.

Når det kommer til Lars Os, så er han korrespondent og reporter, og det er ikke like opplagt at han på samme måte som programlederne er omfattet av språkreglenes bestemmelser om å bruke normert språk i nyhetssendinger. Utviklingen av dialektbruk hos reportere har skjedd gradvis etter hvert som NRK de siste tiårene har hatt en stor utbygging av sine distriktskontor over hele landet. Medarbeiderne der, som primært produserer innhold for lokale sendinger der dialektbruk har vært sett på som positivt, produserer i økende grad reportasjer og innslag til NRKs rikssendinger. Ofte tas reporterne inn direkte, og de snakker uten manus. Resultatet er at dialektbruken i NRK øker, både som en naturlig følge av endringer i medarbeiderens rolle, dernest som en følge av en villet språkpolitikk, herunder kanskje også en viss porsjon språkpolitisk aktivisme som har dype røtter i norsk politikk.

Men dersom man tenker seg at skepsis mot dialektbruk først og fremst er å finne blant bokmålsbrukere og riksmålsforkjempere så er ikke det hele bildet. Mange nynorskbrukere, ikke minst språkforskere, har vært bekymret for at økt dialektbruk skulle skje på bekostning av normert nynorsk i NRK. NRK kan nemlig oppfylle kravet om minst 25 prosent nynorsk innhold selv om bruken av normert nynorsk går tilbake. Når NRK måler andelen nynorsk og bokmål, blir dialekt fordelt med 50 prosent som bokmål og 50 prosent som nynorsk. Denne målemetoden har vært omstridt, men begrunnes med at noen dialekter er bokmålsnære mens andre dialekter er nynorsknære og det vanskelig å kategorisere dialektene. Det betyr at NRK teoretisk kan opprettholde en nynorskprosent på 25 selv om bruken av normert nynorsk synker til null hvis halvparten av innholdet presenteres på dialekt.

Fortsatt har NRK en høyst tilstedeværende andel medarbeidere som snakker normert nynorsk, og NRK holder seg fortsatt med et eget utdanningssenter for nynorskpraktikanter – NRK Nynorsk mediesenter. Noen mener likevel at insentivet for å rekruttere nynorskbrukere svekkes gjennom økt bruk av dialekt. Slett ikke alle nynorsktilhengere deler denne bekymringen. Utsagnet «skriv nynorsk og snakk dialekt» er fortsatt gjeldende for mange.

Samtidig viste omfattende spørreundersøkelser som NRK bestilte, at det var bred støtte ute blant folk for å myke opp i dialektbruken. Oppslutningen om økt dialektbruk var større i befolkningen generelt enn blant medarbeiderne i NRK. Og i et forsøk på å dempe faren for det Borch kaller et «saktegående jordskjelv», ønsket NRK å drive språkrøkt også blant dialektbrukerne. Holdningen var: Det er fint med dialektbruk, men det er visse grenser. Jeg var medlem av et utvalg som fikk i oppdrag å utforme retningslinjene for dialektbruk i NRK i 2015. I tillegg til redaksjonelle medarbeidere fra NRK, var utvalget bemannet med faglig kompetanse på dialekter. Arbeidet resulterte i dokumentet «Regler for bruk av dialekt i NRK-sendinger.»

Disse reglene slår fast at språket skal være tydelig: «Unngå lokale dialektord og -uttale som er ukjent utenfor regionen, særlig i rikssending og nyhetsformidling.» Språket skal være konsekvent. Det går ikke an å veksle mellom dialektformer og normerte former etter eget forgodtbefinnende. Og dialektreglene har detaljerte råd om konsekvent bruk av bøyningsformer og ikke minst, spørreord. Og her er vi tilbake til Lars Os, som ifølge Borch bruker spørreord som kven, kessen, kesst og keffer. I NRKs regler for bruk av dialekt heter det om spørreord: «Disse ordene er viktige siden journalister stiller mange spørsmål. Her er det stor variasjon mellom ulike dialekter, selv innenfor ett distrikt. Derfor kan disse ordene være vanskelige. Vi anbefaler at du normerer spørreordene dine, selv om du snakker dialekt (særlig i nyhetssendinger).»

Det går an å lure på hvordan redaktørene til Lars Os oppfatter denne anbefalingen. For til syvende og sist er det redaktørenes ansvar å sørge for at språket i NRK er i samsvar med reglene, og ikke minst oppfyller hovedintensjonen som er at publikum skal forså hva som formidles.

Undersøkelsene som NRK gjennomførte, viste at befolkningen har stor toleranse for dialektbruk, mest toleranse for dialektbruk i distriktssendinger, stor toleranse for dialektbruk blant reportere, men mange av dialekttilhengerne støttet grunnregelen om bruk av normert språk i nyhetssendinger.